SLETTEDE JONATHAN-SCENERPosted by Jonathan Fri, May 29, 2009 16:30:05Gatene sklir forbi utenfor vinduet. Jeg ser biler, jeg ser folk, ja, jeg ser folk som vandrer i ulike retninger på vei til den destinasjonen som alle har felles. Folket. Jeg tenker at det var en gang en konge i et land som få hadde hørt om før dette landet ble så rikt og velstående på grunn av ting som var under havbunnen og tilfeldigvis befant seg på landets sokkel, at folket kunne tulle seg inn i en kollektiv illusjon av å være et eksepsjonelt dyktig folk. Denne vår kongelige høyhet hadde som seg hør og bør en kone av den gamle skole. Hun het ikke Sonja, men la oss bare si at hun het det likevel. Dette høyaktede paret hadde to barn som plutselig ble voksne. Datteren giftet seg snart med en ung mann som til tross for at han var en meget god mann ikke på langt nær nådde opp til den standen kongefamilien befant seg i. Og dette opprørte store deler av folket, mens resten ikke kunne ha brydd seg mindre.
Så skjedde det som sannsynligvis fikk begeret til å renne over for den jevne mann og kvinne, og det var at sønnen, som jo var en ekte prins, gikk hen og giftet seg med en ung kvinne som kom rett fra den moralske rennesteinen Slettheia, en sosial dumpingplass et kvarter med 06-bussen utenfor en stor bygd kalt Kristiansand, og at Kristiansand var dette landets største yngleplass for fremtidige plata-vandrere i Oslo var det ingen som visste fordi alle trodde at Kristiansand var mer religiøst og prektig enn vestlandet og at vestlandet var fullt av utadvendthet og inkluderende bergensere når det i virkeligheten var slik at det hele var omvendt. Prinsen gikk altså hen og giftet seg med denne unge kvinnen fra Slettheia hvor den vanlige praksisen var å begynne å røyke, drikke og dope seg både opp og ned i fjortenårsalderen mens man humpet hverandre som kaniner. Slike kunne disse skitne menneskene holde det gående i flere år, helt til det gikk galt og magene begynte å blåse seg opp. Slik gikk det også med den unge damen som vi kan kalle Mette. Men både Mette og sønnen hun hadde pådratt seg, som hvis naturen hadde fått anledning til å gå sin gang ville ha gått i sin fraværende fars fotspor, ble trukket opp av kloakken av prinsen og reddet fra forråtnelsen som bare ventet på å sette seg i sjelen til gutten. Det var i det hele tatt meget rørende, det viste hva slags mann prinsen var, hvor høyt han satte medmenneskelighet og godhet. Jo, han viste i handling det som var idealet til det lille kongedømmet, at man skulle elske sin neste, være snill og grei, at alle var like mye verdt, i det hele tatt gjorde han nasjonens store ord om til handling. Store ord om menneskeverd, humanisme og likhet. Slike ord som spesielt borgere med høyere utdannelse var ivrige etter å legge i sin munn, men som, med en gang noen gjorde noe annet enn å snakke politisk korrekt om disse politisk korrekte verdiene på politisk korrekte TV-debatter, fikk dem til å skjelve i buksene og få rykninger i ansiktsmuskulaturen. Og den enklere delen av befolkningen lot seg selvsagt påvirke av kunnskapseliten, både fordi det var kunnskapseliten som i kraft av sine stillinger hadde anledning til å nå ut til folket med sine meninger, og fordi det hadde blitt så mange med høyere utdannelse at det var umulig å ikke støte på dem. Faktisk hadde de blitt så mange at mange av dem ikke fikk jobb, og de fleste foretrakk å gå arbeidsledige fremfor å sitte i kassen på en av de mange dagligvareforretningene, selv om de mente at butikkansatte var like gode som alle andre. Det var bare det at de hadde brukt opptil ti år på å lese bøker, og at de dermed fortjente å få jobbe med det de hadde spesialisert seg i. Jo, man kan på mange måter si at det var harde tider i det lille kongedømmet, fordi folk hadde for mye kunnskap om relativt unyttige ting, og det var virkelig synd på disse utdannede menneskene, for de hadde tatt sine utdannelsesvalg på grunnlag av ulike rådgiveres veiledning, og de hadde som seg hør og bør trodd at de kunne stole på slike profesjonelle mennesker, og, enda viktigere; mange av dem hadde tatt sine utdannelser utelukkende på grunnlag av hva de hadde blitt fortalt at landet hadde bruk for. Deres valg var derfor meget selvoppofrende og noble, de hadde satt nasjonen foran seg selv, og den skal være temmelig kynisk den som ikke forstår disse tragiske menneskeskjebners tragiske livssituasjoner. Mange av dem hadde studert så hardt for å hjelpe fedrelandet at de iløpet av studietiden hadde vent seg til å ty til alkoholen for å mestre det enorme presset som følger med det å bære en hel nasjons fremtid på skuldrene, og når de endelig var ferdig utdannet og sitret etter å gjøre en storslagen innsats for fellesskapet ble de altså møtt av arbeidsledighet og et liv under fattigdomsgrensen, noe som logisk nok satte fart på det alkoholkonsumet de allerede hadde etablert, som igjen førte til alkoholisme, som igjen førte til fattigdom og nød, og når det etterhvert ble masse ledige jobber som stemte overens med deres kvalifikasjoner, ja, mon tro hva som skjedde da? Mon tro om det kanskje ikke var for sent for disse en gang så oppegående og velfungerende mennesker å fungere i en hvilken som helst jobb? De var ødelagt. En tre fjerdedelers generasjon var ødelagt av alkohol, fattigdom og knuste drømmer. Dette var også grunnen til at så mye av denne epokens litteratur omhandlet studenter som drakk alkohol og hadde sex med hverandre mens de prøvde å finne seg selv.
Omtrent slik hadde det seg at det nye paret ikke fikk den støtten og respekten som mennesker i en slik posisjon vanligvis ville fått. Mette ble sett på som dum i forhold til den høyt utdannede befolkningen. Om det virkelig stemte eller om det hadde mer med denne høyt utdannede generasjonens bitterhet pga sin egen mislykkethet å gjøre, det er noe de lærde fremdeles strides om. Mette var ihvertfall stemplet som blond og dum, for i dette landet hadde blond blitt et nedsettende ord i likhet med ordet nigger. Prinsens søster sin mann derimot, hadde et arabisk-klingende navn, hadde mørkt hår og brune øyne, og derfor stod han mye høyere i kurs hos den kaklende horde. Om det var fordi han hadde manerer eller fordi han var salmedikter eller fordi han hadde et fargerikt navn, det var det ingen som var riktig sikker på. Men salmer kunne han skrive, og han var så sympatisk i sin omgang med andre mennesker at folk kunne lukke øynene for at enkelte av salmene var litt ufine.
Det var et fint kongedømme. Man var fri til å si det man mente og mene det man sa. Det eneste som var ulovlig å si var neger, et ord som ble ansett som så skadelig for folkets syn på negere at lederne gjorde det forbudt ved lov å si det og å skrive det i bøker og blogger. Men det skulle jo også bare mangle da neger er et ord som fort kan assosieres med knivdrap på trikker og i gater, gjengvoldtekter og primitivt kvinnesyn, dopsalg og trygdemisbruk og overrepresentasjon på diverse negative statistikker. Det var et fint kongedømme, uten negere. Og selv om politikerne vanligvis var snille og greie med hverandre, og enige i det meste, så var det umulig for dem å komme til enighet når det gjaldt den kontroversielle kongefamilien. Men til og med på dette området klarte de ikke å diskutere ordentlig. De var liksom bare der. De satt på det store tinget og var greie, tilsynelatende ute av stand til å ha klare og tydelige meninger som ikke kunne misforståes. De jobbet hardt for å ikke oppnå noe nytt, fordi det var slik at de minste forandringer, eller mangel på forandringer, kunne være skumle. Og en gang iblant ble det for mye jobbing med ingenting, da ble man gjerne utbrent, et ord som var forholdsvis nytt, meget populært og i aller høyeste grad misforstått. I dette samfunnet hadde man enda ikke forstått at et menneske kunne jobbe hele tiden så lenge det fikk mat og søvn, uten å bli utbrent. De kunne ikke forstå at utbrenthet hadde med meningsløst arbeid å gjøre, og ikke med arbeidsmengde. Slik gikk det til at statens minister ble så trist og lei seg at han stod frem og søkte trøst og forståelse hos det brede folkelag, noe som fungerte bra en stund, helt til folk forstod at det egentlig var ganske upassende at mannen som skulle lede nasjonen gjennom tykt og tynt brøt sammen på grunn av for mye arbeid. Den høyt utdannede befolkningen var utdannet nok til å se ironien i det. Men så var jo også de fleste oppdratt i et samfunn som satte nestekjærlighet meget høyt, og da klarte de ikke å unngå å akseptere at han gjerne ville styre landet en gang til. Og slik skulle det også bli. For hvordan skulle et samfunn som var bygget på ren og skjær godhet kunne være istand til å ekskludere en mann av slik høy en stilling uten at det ville føre til voldsomme rykninger i fundamentet? Det var rett og slett en umulighet. Slik hadde det seg at den ustabile ministeren ble valgt igjen. Det ble fest med mange partifeller og mange tårer, for det var et følsomt parti, og det å ta til tårene når presset ble for stort var noe en kunne gjøre uten at man trengte å skamme seg...
SLETTEDE JONATHAN-SCENERPosted by Jonathan Sat, May 09, 2009 09:54:16Diskriminerer jeg noen hvis jeg sier at jeg liker hvite jenters utseende bedre enn svarte jenters utseende? Er det galt å si
svarte jenter? Kan jeg kalle norske kvinner for mine hvite søstre? Er det galt? Er det mer galt enn at en svart mann kaller svarte kvinner for sine svarte søstre? Er det kanskje ikke på tide å begynne å kvotere inn svarte jenter i hvite gutters sexvaner? Hvis en hvit gutt bare ligger med sin hvite kjæreste, sier ikke det da veldig mye om den guttens nazistiske ønske om å avle og dyrke frem sin egen rase? Er det forferdelig å bruke ordet
rase? Er ordet
forferdelig et ord som barn burde høre? Burde kanskje ikke barn aller helst vokse opp i avskjermede områder omgitt av et barn fra hver nasjonalitet, og for å være på den sikre siden en hund fra hver hunderase? Kan en hvit nordmann gå ut på gatene på Grønland i Oslo og stikke ned muslimske kvinner uten at noen kaller det rasisme, på samme måte som en somalier kan stikke ned hvite kvinner på Karl Johan uten at noen kaller det rasisme? Er det rasistisk av meg å tenke disse tankene? Er det i det hele tatt rasisitisk å tenke? Vil det i fremtiden være nok å ha en hvit hudfarge for å bli stemplet som rasist? Lider jeg av fremmedfrykt? Ja? Kan du fremdeles påstå at jeg lider av mer fremmedfrykt enn deg etter at jeg har fortalt deg at jeg som søttenåring var kjæreste med en muslimsk jente født i Somalia? Og hvis du spør meg om det går an så vil jeg svare at det gikk an for meg fordi jeg hadde en interressant samtale med hennes to brødre der de gjorde det klinkende klart at de ville være villige til å drepe meg hvis jeg behandlet henne dårlig. Ellers var alt perfekt. Et håndtrykk og handelen var i boks.
Jeg lider ikke av fremmedfrykt. Jeg lider av rasjonell frykt for den blinde frykten for fremmedfrykt.
SLETTEDE JONATHAN-SCENERPosted by Jonathan Fri, May 08, 2009 07:22:41Når kong Død banker mange nok ganger på din dør, så vil døren til slutt gå istykker. Det er da den store Frelsen inntrer. For idet døren faller til gulvet med et smell slutter man å konsentrere alle sine krefter på å holde døren lukket. Da står Døden foran deg, men han kan ikke gjøre noenting før din tid er inne. Så lærer man seg å gå sammen med Døden, og når man har lært seg det er man usårlig, da kan ingenting annet enn Døden, som har blitt din venn, skade deg. Og det er på dette nivået noen misforstår og føler at det er en Høyere Mening og at noe eller noen går med en, at Gud går med en, at døde venners ånder går med en, at man har
hjelpere. Man har ingen
hjelpere, man er sin egen hjelper i form av erfaringene man har tilegnet seg for å unngå Døden i alle dens former. For den som ikke har noe forhold til Døden er Døden deres verst tenkelige uvenn. For den som har kommet dithen hvor døren deres har blitt slått inn er Døden den ærligste venn som finnes.
Ole snakket ofte om at han hadde
hjelpere og at de gjorde at han alltid landet med bena først. Nå har han en kiste full av kranser og roser. Jeg har begravet en venn i året siden jeg var søtten. Nå har jeg akkurat fylt tjue, og mitt forhold til Døden har kommet opp på nivået der døren min har blitt slått inn og Døden står ved min side som en venn.
Jeg svinger med armen, rosen sklir ut av fingergrepet mitt og svever lett som en fjær gjennom luften før den faller ned i hullet i jorden og treffer kisten med et svakt dunk som bare jeg, og Ole, kan høre. Moren hans gråter og jeg ser på henne uten å føle noen som helst medfølelse. Hun er feminist og jeg tenker at feministvenninnene hennes kommer til å klappe henne på skulderen og skylde selvmordet på de seks stefedrene som Ole hadde i oppveksten.
SLETTEDE JONATHAN-SCENERPosted by Jonathan Thu, May 07, 2009 02:37:59I stuen går det en pipe rundt. Jeg avstår fordi jeg foretrekker jointer. Men så begynner en fyr å stappe en annen pipe med selvplukket fleinsopp blandet med tobakk. Han putter den i munnen og tar et trekk og holder pusten en stund, så blåser han ut mens han humrer. Noen trekk senere sovner han i stolen. Jeg tar pipen ut av hendene hans før han mister den.
Jeg er full, mange øyne hviler på meg, noe i meg er redd for pipen, men så går det en faen i meg og jeg setter pipen til munnen og inhalerer. En gang. To ganger. Flere ganger. Hvitt. Hvitt. Hvitt. Hvitere. Hvitere. Hvitere. Borte? Hjemme? Uavgjort? Oi, oi, oi! Hankadanka! Schwoopp! Ned i sofaen. Nedover i sofaen. Innover i sofaen. Kjærlighet! Synke. Synke. En sofa mykere enn skyene på himmelen. Synke. Lette. Sofaen er spent til bristepunktet og den er vakker som en stram kvinnekropp. Kjærligheten svever i luften og luften er god. Ut av kroppen. Sofaen sender sjelen ut av kroppen så raskt at jeg hører folk snakke før de har snakket. Ja. Sjelen slynges ut av kroppen med lysets hastighet og opp i alt. Et sort hull. Jeg er tiden og tiden er meg. Et sort hull. Schwooopp. Det er en fin dag. Jeg kan se at det er en fin dag fra der jeg ligger blant blomster i et blomsterbed i noe som må være en park. En park som jeg ikke vet hvor er, for jeg vet ikke hvor jeg er, jeg vet ikke hvorfor jeg er der jeg ikke vet hvor er. Jeg vet ikke hvem som snakker, og jeg vet ikke hvordan jeg har havnet i et blomsterbed, rett ved siden av en stor busk, i en park som for alt jeg vet, ved første øyekast, kan være en hvilken som helst park i en hvilken som helst by. Ved første øyekast ja.., et øyekast som ikke gir den helt store oversikten fordi jeg ligger med kinnet inntil moder jord og dermed ser det lille som er mulig å se gjennom alle blomstene sidelengs. Jeg er glad det ikke regner, at det ikke er en kald årstid, men det er bare en kortvarig glede som streifer meg rett før jeg løfter hodet over blomsterhøyden og får hodet angrepet innenfra av Tor med Hammeren. Fra det øyeblikket av er det ingenting fint med dagen. "Går det bra med deg?"
En stemme. Den passer ikke inn. Den er fjern, som hvis man sitter alene i stuen sin og en stemme kommer ut av luften og spør om det går bra. Det er en uventet stemme. Jeg reiser meg, snur meg rundt og konstaterer at jeg er i Nordnesparken, ikke så langt unna totempælen fra Seattle. "Unnskyld, trenger du hjelp?" Totempælen. I et lite øyeblikk ler jeg lavt og ukontrollert. Er den fra Cherokeeindianerne? Navaho? Apache? Kamikaze? Hutsi? Tutti? Frutti? Mandarinene? Endorfinene? Jeg vet ikke. Seattle holder lenge for meg. Vennskapsbyen til Bergen. Seattle og Bergen er venner og det er koselig. Jeg ser på mannen som ser på meg. Solen står bak ham, jeg lukker venstre øye og rynker pannen. Jeg myser, og legger plutselig merke til hvor tørr jeg er i munnen. Han ser på meg. "Går det bra?". Jeg myser, smatter et par ganger, og går nedover mot parkens ende, forbi totempælen og videre mellom trær og sommerkåte førstegangsforelskede tenåringspar. Jeg går helt ut til gjerdet som står mellom meg og havet. Englandsbåten uler. Jeg vurderer å ule tilbake, men innser at det ville vært usømmelig. For store gutter uler ikke. Istedenfor klatrer jeg over gjerdet, går ned til vannet, dypper tåen nedi, og så, når jeg har fått en følelse av at temperaturen i det bergenske havet er sånn og sånn, så legger jeg meg på magen og dypper hodet nedi. "Haa!" Vannet er rett og slett så kaldt at tømmermennene i hodet fryser ihjel, det er så kaldt at jeg plutselig blir rykket inn i virkeligheten. Og i virkeligheten ringer telefonen. På displayet står det PSYCHO. Jeg har vanskelig for å forstå sammenhenger, jeg har vanskelig for å koble en ting med en annen, jeg har vanskelig for å forstå hvorfor det står PSYCHO på telefonen min når den ringer. Hvem er PSYCHO? Av hvilken grunn går vedkommende under navnet PSYCHO? Er dette noen jeg burde frykte? Jeg trykker på YES. "Hallo?", sier jeg. "Hei, snakker jeg med Jonathan?". "Ja?", sier jeg. "Hmm?", kommer det fra andre enden. "Hæ?", sier jeg. "Er det Jonathan?", lurer stemmen. "Nei, det er.. Ronny Hansborgadottir.. den yngre", sier jeg og tar telefonen vekk fra munnen for å snufse litt. "Kan jeg ta imot en beskjed?", legger jeg til. Det blir stille i noen sekunder. "Jonathan.., slutt å tøyse, jeg hører jo at det er deg", sier hun. "Jaha ja, jeg er.. litt av en spøkefugl vet du.., men hvem er du og hva lurer du på?", sier jeg. "Det er meg, Ingrid, hvor blir det av deg?", sier hun.
Ingrid? En av mine første kjærester? Hvor jeg blir av? Mye er usikkert, men en ting er sikkert, og det er at det er ugler i mosen. Greit nok at Ingrid gjorde det slutt på en meget original måte, for mange år siden, men å lagre henne på telefonen under navnet PSYCHO..? Lagre henne på telefonen i det hele tatt? "Ehm.., hei Ingrid, jeg ble litt forsinket..", sier jeg og får en følelse av å sveve litt fordi jeg har null kontroll på situasjonen. "Ja, jeg skjønner dette her, bare kom så fort du kan du, vi savner deg vet du"
Ingrid. En av mine første kjærester.. Jeg har vanskelig for å gjøre logiske koblinger. Ingrid? Hun hadde da virkelig blødd ihjel på baderomsgulvet mitt den snøtunge januardagen i nitten nittiseks mens vi andre satt i stuen og drakk øl og hørte på 2pacs nyeste album, All Eyes on me. Var det ikke jeg som hadde oppdaget henne mens "No more pain" ironisk nok var den sangen som ble spilt? Var alt bare en drøm? Er ingenting virkelig lenger? Har jeg tørnet helt? Var det ikke jeg som stod der i døråpningen til badet og stirret på henne mens følgende linjer fra sangen ble limt inn i skallen min for all fremtid sammen med synet av henne i en blodpøl; "..my only fear of death is reincarnation, heart of a soldier with a brain to teach a whole nation..."? Jo, det var de linjene jeg hadde lagt merke til før jeg rev meg løs fra handlingslammelsen og satte meg i blodet hennes og begynte å rope til henne og slå henne i ansiktet med flat hånd. Og snøen som kom fra himmelen den kvelden hadde vært fredelig, den hadde dempet all lyd sånn som bare tett snøvær kan gjøre. Jeg hadde gått langt, og snøen hadde knirket under mine føtter, blodet hennes hadde gjort buksene stive og kalde, og jeg hadde hørt noen le og tenkt at det ikke skulle være mulig for noen å le, at det ikke skulle være mulig for verden å gå videre bare timer etter at Ingrid hadde dødd på badet i bofellesskapet hvor jeg bodde. Og nå ringer hun og sier at de savner meg? De? Er det slik å forstå at de venter på meg i det hinsidige, Ingrid, Anne, Ole og Jon, eller har det virkelig klikket for meg? "Er du der Jonathan?", sier hun plutselig. "Ja, Ingrid, hvor er dere?", sier jeg. "Vi er nå her på sykehuset vi vet du.. Er alt iorden? Du høres litt forvirret ut? Har du nettopp våknet?", sier hun. Haukeland. Ingrid. Hovedkontakt. Psycho. Psykiatrisk. Aha! "Herregud! Forvirret ja! Jeg våknet av at du ringte, og så trodde jeg du var en annen Ingrid!", sier jeg og ler hysterisk. "Okei, vi..." Legge på røret? Nei. Trykke på nei-knappen? Ja. Og det er denne min handling som fører til at Ingrid sin stemme forsvinner ut i eteren. Selv forsvinner jeg ut av parken, over Nordnes og ned mot sentrum mens jeg hikster og griner som en liten kjerring fordi både jeg og alle jeg kjenner renner ut mellom fingrene som sand.
Men det er greit. Morgenen etter våkner jeg før vekkingen, ser meg i speilet og nikker som om speilbildet er en gammel venn og vi har blitt enige om å legge bak oss gårsdagen og fortsette videre fremover. Så går jeg ut av rommet for å ta en røyk, og allerede mens jeg lukker døren min ser jeg ham komme slentrende mot meg i morgenkåpe og sandaler. Synet av ham fyller meg med den type raseri som jeg vet er farlig. Rent hat. Grunnen min for å hate ham trenger ikke å være logisk for andre. Om andre forstår meg eller ikke betyr ikke lenger en dritt. Mitt hat mot denne noenogfemti år gamle mannen er i aller høyeste grad ekte. Han har ikke gjort meg noe personlig. Han personifiserer sekstiåttergenerasjonens indirekte drap på mine døde venner. Han personifiserer en hel generasjon som jeg hadde spyttet i ansiktet hvis den hadde hatt et ansikt å spytte på. Nå har den et ansikt. Og ansiktet er pløsete på grunn av år med usunn mat, røyking og medikamenter. Ansiktstrekkene har stivnet i et veikt uttrykk som følge av et helt liv i Feighetens tjeneste. Jeg stivner der jeg står. Tøflene hans subber bortover gulvet. Lyset i taket blinker. Hvis han nå bare går forbi uten å si noe, så tror jeg kanskje alt skal gå bra. Men nei. Han stopper og ser på meg og sier god morgen. Og jeg ser for meg Ingrid sitt søtten år gamle døde ansikt og hører henne gråte slik som hun gråt de gangene hun fortalte om sin oppvekst i hippiegenerasjonens feministiske boble av et samfunn. Og jeg prøver å se for meg hva denne hunden som står ved siden av meg ville ha gjort dersom han hadde fersket stefaren til Ingrid mens han stappet pikken inn i munnen til sin ni år gamle stedatter. Og iløpet av sekunder ser jeg alle mine døde venner og scener fra mitt eget liv. Ingen av oss hadde et normalt forhold til våre fedre. Hvorfor hadde vi ikke det? Fordi feminismen føkket opp Familien. Hvorfor ødela feminismen Familien? Fordi de var dyr som var villige til å ofre titusenvis av fremtidige unger til overdoser, selvmord, spiseforstyrrelser, og vold for å bedre sin egen stilling. Hvorfor gjorde feministene dette? Fordi de kunne. Hvorfor kunne de? Fordi mennene deres var svake. Hvorfor var de svake? Og der har jeg ingen flere svar. "HVA SA DU?!", brøler jeg. Han skvetter til. Hopper nesten ut av tøflene sine. "God morgen, din feite fittete sønn av en hore?!". Han beveger leppene. "Jamen.. men, men, hva..". Jeg spytter ham i ansiktet og mens spyttet renner nedover kinnet hans begynner jeg å dirre av sinne. "Vet du hvem jeg er?! Jeg er din generasjons sønner, jeg er deres sperm!", roper jeg så det gjaller i gangene. "Hvordan føles det når spermen din kommer tilbake og spruter deg i ansiktet tjue år senere, din ansvarsløse, degenererte, feite hore!". Jeg spytter på ham igjen. Og igjen. Og igjen. "Kom deg vekk! Gå! Dra deg til helvete vekk fra trynet mitt før jeg slår deg ihjel ditt jævla fittetryne!". Umennesket begynner å bakke og jeg føler instinktivt for å hoppe på ham og slå mitt hat inn i hodet hans. Men jeg klarer å la være. Dytter ham istedet slik at han nesten faller. Så snur han og jeg gir ham et spark i ræven før han begynner å løpe. "Sånn ja! Løp sånn som du alltid har gjort! Løp fra nazismen! Løp fra kommunismen! Løp fra Islamismen! Løp fra feminismen! Løp fra dine barn! LØP DIN FEIGE JÆVEL! LØP OG GJEM DEG BAK DEN FEMINSTFITTEN DU HAR AV EN KONE! LØØP!"
Han er ikke den eneste som løper. Jeg snur meg rundt og ser Ingrid, min hovedkontakt, komme løpende sammen med tre leger eller studenter. Jeg har sett sånne legestudenter i aksjon før og jeg vet at de synes det er kult og spennende med litt action på jobb. De er triggerhappy med andre ord. For dem er jeg bare enda en galning som plutselig har klikket og som må overmannes og bli stroppet fast slik at de kan rulle meg inn på post en og snakke om det og le av det i lunsjen dagen etter mens jeg ligger neddopet og vegeterer. Tanken på å være fastspent og åpen og forsvarsløs gjør meg livredd. De slutter å løpe. Kommer gående rolig mot meg. Jeg begynner å gå baklengs. Vet allerede hvor jeg skal flykte. Helt i begynnelsen fortalte Ove meg en morsom historie om at deler av muren utenfor var midlertidig erstattet av et tregjerde. Og der hadde Ove og en til klatret opp på kvelden og spurt forbipaserende om de kunne hjelpe dem å rømme. Bare på gøy selvfølgelig. "Jonathan.., kan ikke du være med meg og så setter vi oss i sofaen og tar en prat", sier Ingrid. Jeg går sakte bakover til jeg kommer til døren til røykerommet. Jeg åpner den og smetter inn. Det sitter en del folk der. De er musestille fordi de følger med på det dramaet som foregikk utenfor og som nå har kommet inn til dem. Jeg er et dyr. Jeg ser rundt meg med flakkende blikk. Feier askebeger og brusflasker av bordet, griper fatt i det og slenger det foran døren. "Jonathan, ikke gjør noe dumt nå da", sier en av dem. Jeg svarer ikke. Åpner verandadøren i samme øyeblikk som studentguttene kommer inn. Hopper over rekkverket mens noen på røykerommet jubler og klapper. Så lander jeg i gresset og løper så fort jeg kan over mot tregjerdet i muren. Når jeg har kommet halvveis snubler jeg i en stein og deiser forover. Han ene er rask. Jeg reiser meg opp og innser at jeg ikke kommer til å klare det. "Stopp stopp stopp!", sier jeg mens jeg holder armene ut fra kroppen. "Bare ta det helt med ro! Jeg gir meg! Jeg gir meg!". Han sakker farten for å vente på de andre. Jeg venter til de andre er der før jeg fortsetter å snakke. "Okei, hør her dere, jeg har ingen problemer med dere og jeg kommer ikke til å gjøre noen som helst motstand, så bare ta det helt med ro, så kan vi gå rolig og sivilisert inn igjen, og så skal jeg gjøre som dere vil, men ikke noe stropper, vær så snill, ikke noe stropper..", sier jeg. "Det er greit, Jonathan, du trenger ikke være redd, vi skal ikke gjøre deg noe vondt", sier Ingrid. "Okei, da går vi da", sier jeg og begynner å gå mot dem. "Ikke noe kødd nå!", legger jeg til når jeg er et par meter unna. "Nei, ikke du heller, Jonathan", sier hun og ser meg i øynene. Jeg forventer med hver fiber i min kropp at de kommer til å kaste seg over meg hvert øyeblikk, men det som skjer istedenfor er at Ingrid legger armen rundt skuldrene mine og stryker meg på armen. Så går vi sakte bortover gresset uten å si et ord. Jeg kaster et raskt blikk på henne, og hun møter blikket mitt og jeg føler meg så dum at jeg rødmer.
SLETTEDE JONATHAN-SCENERPosted by Jonathan Tue, May 05, 2009 15:10:25......
og de skjønner at det er akkurat det som er deres egen undergang, fordi behovet for å forklare noe som aldri kan bli forstått, er så stort at frustrasjonen i seg selv vil før eller siden få deres hjerner til å bikke over i galskap. Og de skjønner at det er nødt til å gå slik, at det er prisen de må betale for å ha fått et innblikk i den høyere meningen. Mange av dem vil likevel nekte å akseptere dette, og de vil for resten av sine liv prøve å forklare det de forstår, så godt som de kan, gjennom kunst og litteratur.
"Javel? Føler du at du har fått et innblikk i den høyere meningen, Jonathan?". "Akkurat! Badabingo!", sier jeg og klapper i hendene. "Fortell meg litt om den", sier psykiateren. "Det er ikke på noen måte mulig", sier jeg. "Okei, kan du fortelle meg litt om det du nevnte isted, det med paranoiditet og konspirasjonsteorier?", lurer han. "Det kan jeg ikke, dessuten vet du mer om det enn meg, for du er jo med på den", sier jeg og humrer. "Dere tror dere er så innmari smarte, at dere kan lure meg, men nå vet dere at jeg vet, og dere kan ikke gjøre en dritt annet enn å late som ingenting. For som amerikanerne sier; the show must go on!". Dr Hansen ser for første gang oppriktig interressert ut. "Hvilket show er det?", sier han. "Herregud mann! Det er en uttrykksmåte!", sier jeg og rister på hodet. "Ja, jeg vet det, men du sa det i sammenheng med det andre", sier han mens han stryker seg i skjegget. "Det stemmer, og siden du vet mer enn meg om alt dette, så er ikke jeg så teit at jeg forklarer deg det bare for at du skal finne ut hvor mye jeg har gjennomskuet", sier jeg. "Jeg vet ingenting om det du snakker om, Jonathan, det kan jeg sverge på ved mine foreldres grav", sier han, og jeg oppfatter straks lukten av svakhet i det han sier. "Ved dine foreldres grav? Så søt du er doktor!", sier jeg og humrer. "Men hvorfor i helvete skulle du ellers bruke tid på å prøve å snakke om mine følelser?! Fordi du vil
hjelpe meg?!", sier jeg og ler. "Det er det som er jobben min, Jonathan", sier han. "Sier du det du..
how convenient!", sier jeg og svinger en runde rundt i stolen jeg sitter på. "Hva mener du at jeg kan gjøre for å motbevise dette som du tror om meg?", sier han og ser på meg. "Kanskje du kan slutte å være så defensiv, det begynner å bli kjedelig, som å spille sjakk med en syvåring..", sier jeg. "Ser du på meg som en fiende?", lurer han. "Selvfølgelig gjør jeg det. Men du er bare en bonde i det sjakkspillet vi begge deltar i. Og kanskje det er sant som du sier, at du ikke vet noe om konspirasjonen, men det viser bare hvor omfattende og genial konspirasjonen er", sier jeg. "Tror du at jeg har planer om å gjøre deg noe vondt, skade deg eller drepe deg?", sier dr Hansen mens han skribler i notatblokken sin. "Nei, da hadde jeg vært i strupen din for lenge siden. Jeg er ikke gal. Min "paranoiditet" er ikke primitiv, jeg går ikke rundt og tror at hemmelige agenter forfølger meg eller at noen putter gift i maten min sånn som mange av disse håpløse tullingene inne på post 2. Det ville vært altfor enkelt. Min paranoiditet er så enorm at jeg av diverse grunner ikke kan røpe til noen hva den går ut på, for når jeg gjør det, da har jeg tapt, da er jeg ferdig. Men jeg kan godt banke deg opp her og nå bare for å gjøre det hele litt mer interessant. Vil du det? Du vet at jeg kan banke deg opp og at jeg rekker å gjøre det skikkelig før du får hjelp. Hadde ikke det vært et ganske kult innslag i konspirasjonen? Jeg slår deg en gang og så løper vi etter hverandre rundt bordet, du med en blomsterbukett i hånden og blomster i håret, samtidig som du hyler
peace and love! make love not war!, og etter en stund kan du synge på Imagine av John Lennon, som utvilsomt må være en av musikkhistoriens største hyklere. Æsj! Den sangen var en spyttklyse rett i ansiktet på verdens upriviligerte", sier jeg og trekker pusten. Jeg merker at jeg girer meg opp og at det føles bra. Fingrene mine trommer mot låret og jeg klør meg i håret som om jeg har lus selv om det ikke egentlig klør. "Imagine theres no country, dudelidu, nobody to pay for the hippies welfarechecks, didelida, you may say Im a dreamer, but Im not the only one, there are thousands of billionaires just like me, and we are all able to dream, for the rest of our li-i-ives! Imagine no possessions, I wonder if you can, no lavish mansions, like the ones I have. Ooooh, hooo, ooohoho, imagine all the african children, loving the soldiers who raped and killed their families, wouldnt it be beautiful, if they could give eachother a hug. You may say Im a dreamer, but in fact Im just a normal five year old, yeah, heee, heee, ooo, hoo, ho, dadelidum, dum, dei.... John Lennon ble slukt av det systemet han var så krampaktig imot. Han har en bra sang og det er "Woman", og den sangen ligger bak alt det i meg som du og andre misforstår som kvinnehat, dypt inni min sjel, der ligger den sangen. Den beskriver hva jeg innerst inne føler for kvinner. Ikke alle kvinner selvfølgelig, men for essensen i kvinners natur. Jeg tror på det der ying og yang greiene, for jeg kjenner så utrolig sterkt at jeg har en maskulin side og en feminin side, en ond side og en god side, en varm side og en iskald side, en fornuftig side og en fullstendig uforutsigbar side, sterk side og svak side, og om helheten heller i positiv eller negativ retning har jeg ikke funnet ut av enda.. Men den sangen burde alle menn høre på minst en gang i måneden, for meg gir den samme gode vibber som man får hvis man har kranglet med damen sin og man en time senere ikke lenger klarer å holde en alvorlig maske, og man ler av det og kan se hverandre i øynene og kjenne at man fremdeles elsker hverandre og setter pris på hverandre. Det er litt sånn
vi kan krangle oss hese, men faen heller, vi kommer fremdeles til å like hverandre etterpå!. Skjønner du hva jeg mener dr Hansen? Faen, du ser ikke akkurat ut som du er blant de mest lidenskapelige på denne jord! Jeg kan tenke meg at du og konen din har vært sammen så lenge at dere har et.., hva skal jeg si.., et flatt samliv. If you are fucking with a fine female, thats okey, but if you are fucking with a bitch you need to shake her ass and break her ass! Ha ha ha ha! Ja, nå tror jeg sannelig min hatt at det klikker for meg snart. Men er du med på det jeg snakker om, for det er aldri for sent å sprette opp av sofaen og slå pikken i bordet og rope "nå er det nok!" så høyt at naboene hører det. Faen heller mann, det er kult at folk kan være sammen i tjue år og alt det der, men det er vel ikke nødvendig å sitte passiv og se på at mosen vokser på forholdet for det. Du må gjøre noe som du vet irriterer henne, og når hun blir sur for det så må du si noe som du vet provoserer henne, og etterhvert som krangelen tiltar så må du blande inn de tingene som dere begge går rundt og ergrer dere for hver dag. Da gjør dere noe som kalles å krangle. Og når man krangler oppstår det en kjemisk reaksjon som renser både systemene deres og luften imellom dere. Lider du av konfliktvegring, Hansen? Dere må krangle oftere, og så må du finne på ting som virker helt bananas for å overraske henne, men det regner jeg med at du skjønner siden du tross alt er psykiater. Fy faen.., jeg kan røpe en ting for deg, og det er at jeg føler meg sinnsykt gira akkurat nå, som om jeg har tatt cola eller pepper eller noe.. hah!, du må seriøst kvitte deg med de brillene og få deg kontaktlinser, og så må du gå til frisøren og klippe deg og fjerne kotelettene dine. Du er ikke så mystisk og intelligent som du prøver å se ut som. Hvorfor gjør du ikke det, Hansen? Det hadde jo vært perfekt å plutselig komme hjem fra jobben med blomster og helt ny stil, for nå ser du ut som, hvis jeg skal være ærlig, den kaktusen jeg har stående hjemme. Så klipp deg og få deg en jobb, nei, du må klippe deg, det er jeg som må få meg en jobb. Ha! Ha! Ja du og du, nå har vi det koselig! Har du ikke en datter eller niese som kan være med å kle deg opp litt. Jeg kan være med deg og kjøpe klær, men da kan du ikke stole på at jeg ikke overbeviser deg om å kjøpe de mest harry klærne som finnes. Hooi! Joda, det kan vel ikke være noen tvil om at jeg er manisk i tillegg til whatever else lissom, sånn som de snakker i Oslo, det var en snatchy og catchy farge ass! Strekene som går nedover gjør deg litt slimmere lissom, fy fan ass, det var catchy, herregud, whatever lissom. Nå skal jeg fortelle deg enda en hemmelighet, og det er at jeg ikke føler meg som et menneske. Jeg føler meg som et mystisk vesen som har blitt sendt ned på jorden for å se hvordan det står til med menneskene, og det jeg ser er ikke bra i det hele tatt. Jeg tror jeg er her for å rette opp endel ting, jeg har vært her mange ganger før, jeg kommer til å komme hit igjen i neste liv og livet etter det og etter det osv. Men aldri i samme innpakning. Av og til føler jeg meg som et spøkelse, som om jeg bare består av ånd, som om mitt legeme er noe helt fremmed som ikke tilhører meg. Det finnes en håndfull mennesker i mitt liv som liksom har vært i kontakt med den ånden, og hvis de i det hele tatt vet det, så kan de ikke forklare det. Det er en slags telepati.".
Jeg svetter. Tar av meg genseren. Tenker at jeg må slutte å snakke før jeg renner ut av meg selv i en usammenhengende tungetale som aldri vil ta slutt. "Kan du kommunisere telepatisk med andre mennesker?", sier Hansen. "He he, I see dead people, nei, det er ikke det jeg sier. Det er akkurat som med to gode venner som bare trenger å veksle et blikk for at begge skal forstå et eller annet, bare at det jeg snakker om er mye sterkere, og det er ikke noe jeg kan kontrollere. Når jeg er depressiv er det greiene der dødt, men når jeg har en god dag og mitt jeg er i vater, da merker jeg det greiene der, og at jeg får en karisma som gjør at folk er enige i alt jeg sier uansett hvor kontroversielt det jeg sier er. Jeg kan på en måte se inn i sjelen deres og gjennom dem. De merker det og jeg merker det, men ingen kan forklare det. Det er for sprøtt til at man kan snakke om det. Jeg traff en fin dame, som jeg aldri hadde sett før, på bussen en gang når jeg var "der", og vi vekslet ikke et eneste ord med hverandre før vi hadde hatt sex. Og det, dr Hansen, det er den beste sexen jeg noengang har hatt", sier jeg. Han smiler. "Ja, det kan jeg tenke meg. Men du, hvem er disse personene som har opplevd din "ånd"?, lurer han. "Det vil jeg ikke si, for det kan ha noe med konspirasjonen å gjøre. Dessuten er det helt uvesentlig. Disse personene er de eneste som liksom har kjent og følt min ånd, nesten på en overnaturlig måte, men det finnes mange flere, disse to er bare de som har vært nærmest. Dette er så umulig å forklare at når jeg prøver så høres det bare sprøtt og tåpelig ut! Helvete, dr Hansen, samfunnet er et unaturlig hierarki og jeg har stått nesten på bunnen hele mitt liv, men jeg har ingen problemer med akkurat det, det jeg har problemer med er falskheten til de som står høyere oppe. Jøssda, dritt faller nedover og alt det der, det er jo helt logisk, men kan det være nødvendig av de der oppe å spytte i tillegg? Det er det som plager meg, og det blir ikke alltid like vellykket når man spytter tilbake. Men uansett hvor møkkete det er her nede på bunnen så trives jeg best her, for her finer du de mest ekte menneskene, og jeg elsker
virkelige mennesker så uendelig mye mer enn kremhoder, og kremhodene er alle de selvgode og arrogante dottene der oppe. Det er slike folk som gjør sånne som meg onde, det er sånne folks overfladiske holdninger og egoisme som får sånne som meg til å klikke og gå ut og drepe noen. Det er sånne mennesker som gir enkelte den siste dråpen med hat som får dem til å gå inn på skolen sin og drepe tjue av sine medelever. En som mobber er ikke i nærheten av å være så frastøtende som alle de feigingene som står og ser på og med dårlig skjult glede lar det skje. Jeg har full forståelse for hvorfor de guttene på den skolen i USA klikket og drepte så mange av sine medelever. For det første var de bare barn, og for det andre var det ingen som ga en god faen i at de måtte gjennomgå helvete hver dag i flere år, så hvorfor skulle disse guttene vise noen som helst nåde mot sine ofre.. De ga bare tilbake litt av den smerten og ondskapen som de hadde blitt påtvunget av de andre elevene og lærerne gjennom flere år. De som døde ble bare terrorisert i toppen noen timer, og de som drepte dem hadde blitt terrorisert i flere år. Hva er verst? Hvem er de onde? Og der har du forskjellen på meg og de fleste andre. Dere ser handlingen og forkaster den og tenker at det er forferdelig og at de som gjorde det bare må avskrives som noen syke udyr. Jeg ser handlingen, tenker at det er forferdelig, men velger å tenke logisk og sette meg inn i drapsguttenes sted og prøve å se verden fra deres synsvinkel, og da får jeg den forståelsen som alle må ha hvis de virkelig vil forhindre sånne ting å skje igjen. Men det kommer aldri til å skje, for det er viktigere å tenke snilt og pent. For Guds skyld, vi kan da ikke kritisere noen avdem som ble drept eller lærerne for å se om løsningen kanskje ligger der, for det ville jo vært uakseptabelt og fullstendig politisk ukorrekt! Er jeg den eneste i verden som tenker selvstendig?! Er jeg den eneste i verden som virkelig har personlige og sterke meninger?! Er jeg den eneste som har sterke meninger av dypere grunner enn at det høres så jævlig bra ut?! Æsj! Nitti prosent av menneskene er idioter som tror de er smarte. Nitti prosent av Norges befolkning består av kremhoder, og så arrogante er de at bare to prosent av dem innser at de er kremhoder. Jeg vil heller ha en god kamerat som blir stående ved min side i den verste orkan, og da snakker jeg billedlig, din jævla tosk, enn tjue akseptable puddinger med perfekt fasade som blåser bort og forsvinner med en gang det kommer en ubehagelig bris. Dr Hansen! Har du sovnet?!", sier jeg og ler. Han hever blikket fra notatblokken sin og ser rett på meg med våkne øyne. "Nei, jeg bare noterer litt underveis", sier han og smiler. "Jeg synes det er litt merkelig at du ikke bryter mer inn og gir uttrykk for dine meninger, som uten tvil er helt motsatt av mine, men selvfølgelig.., du lar gjerne være fordi du tenker at jeg er så sprø at du bare må la meg få prate slik at noe av det jeg sier skal avsløre noe om hva jeg vet om konspirajonen, og siden du er så taus som du er nå, og siden jeg ser på klokken at timen nærmer seg slutten, så velger jeg å avslutte denne timen i dette øyeblikk.
Jeg reiser meg opp og ser på ham med et lurt smil. "Nå skal jeg gå og kutte av meg øret". Han ser på meg. "Kutte av deg øret? Hva skal det være godt for da?", sier han. "Det kan du lure på til neste gang. Se på det som hjemmeleksen din", sier jeg og snur meg for å gå mot døren. "Har Vincent Van Gogh noe å gjøre med konspirasjonen?", sier han og humrer. "Ha ha! Det er det din jobb å finne ut av!", sier jeg mens jeg lukker døren etter meg.
SLETTEDE JONATHAN-SCENERPosted by Jonathan Mon, May 04, 2009 23:14:21Nasjonen er et hjem for alle de som aldri har følt seg hjemme noe sted, alle de som føler seg fremmede både i tiden og i verden, alle de som står utenfor og alle de som ligger på bunnen og prøver å reise seg opp. Det er en sinnsstemning, en måte å tenke på, en holdning, faen..., Nasjonen er i meg, jeg er i Nasjonen, og du.., du er nødt til å ha en eller annen form for høyere forståelse for å slippe inn i og forstå Najonen, du må ha et dypt behov eller et dypt savn i hjertet ditt, i sjelen din, for å være istand til å virkelig føle hva Nasjonen representerer, hvem den representerer og hvordan den representerer. Nasjonen er noe du må
føle ett hundre prosent for å forstå den. Og når jeg snakker om
høyere forståelse så tenker jeg ikke på akademisk forståelse, for selv om det også finnes noen ordentlige mennesker med høyere utdannelse som til tross for sine utdannelser er så ekte at de kan lene sine selvbilder mot seg selv og ikke mot sin høyere utdannelse, så betyr ikke det at deres akademiske "evner" gir dem bedre grunnlag for å ha en høyere forståelse. Snarere tvert imot. Deres kunnskap er resultatet av systemets organiserte opplæring i uselvstendig tenking. Og hvis man tar for seg en tilfeldig universitetsstudent og pirker litt i ham uten at han klapper sammen og løper hjem til pappaen sin, så finner man fort ut at hans studievalg har mer med hans omgivelsers tause og utause forventninger å gjøre enn med hva han virkelig kunne tenke seg å gjøre med livet sitt. Og hva han virkelig kunne tenke seg å gjøre med livet sitt ville han sannsynligvis ikke visst uansett fordi de tause forventningene alltid har tenkt for ham.
Jeg liker ikke studenter, og når de sutrer og klager over at de får for lite stipend og lån, samtidig som de drikker seg dritings hver helg og kjøper nye klær annenhver måned, så hater jeg dem på vegne av alle de ungene akkurat
nå som ikke har fått nye og fancy klær på flere år fordi mødrene deres på en eller annen måte sliter, og som studentene ved å sutre og klage spytter på. Joda, det skulle vel bare mangle at disse mødrene og andre arbeidere skal betale mer i skatt for å finansiere bortskjemte studenters behov for ti par sko, femten bukser, hundre gensere og så videre. Kanskje man heller skulle ta penger fra studentene og gi til de fattigste. Da kunne studentene i tillegg til å lære seg fag også lære noe om integritet, ansvar, måtehold og perspektiv. Det ville utvilsomt ha gitt dem det som enkelte av oss fremdeles har hørt om; nemlig karakter.
Nei, høyere forståelse er noe man oppnår gjennom motstand, og siden man trenger høyere forståelse for å forstå Nasjonen, så siles kremhoder ut av Nasjonen av sin egen manglende forståelse for Nasjonen. Det er som med en sang, noen
føler sangen og blir aldri lei av den, mens de som ikke føler sangen bare synes den er fengende å høre på et par ganger før de glemmer den.
KOMPRIMERTE TANKERPosted by Jonathan Sun, May 03, 2009 13:58:54Jeg hører rykter om at jeg døde,
myrdet i kaldt blod,
rykter om at jeg døde uten venner,
jeg hører dem si
at min drapsmenn gikk fri
fordi jeg døde for egne hender,
men det var bare en myte, det var ren fiksjon,
noen misforstod alt,
de trodde det var virkelig det jeg snakket om
i min Nasjon,
og når jeg begravde meg
begravde jeg meg med papir og penn
for at jeg i det hinsidige
skulle kunne begynne
på bok nummer fem.
KOMPRIMERTE TANKERPosted by Jonathan Sun, May 03, 2009 08:13:05Vi som ligger på bunnen og lytter
i mørket
til hva maskineriet har å si,
det er vi, det er vi
som burde snakke,
det er vi
som har noe å si.
